Bekymret for et barn?

Forsiden/Barn/Bekymret for et barn?

Bekymret for et barn?

Erfaringer viser at vi venter alt for lenge med å erkjenne at et barn har problemer.

Vi venter for lenge med å ta opp problemer med kollegaer og vi venter for lenge med å kontakte barnevernstjenesten, eller andre kommunale tjenester.

Tegn og signaler på at barn strever kan ha mange ulike årsaker. Det kan være noe med barnet selv (utviklingsproblemer), det kan være at barnet lever i belastende livs- og omsorgssituasjoner (foreldre som sliter) eller det kan være noe med barnehagen eller skolen som institusjon.

Når vi ønsker å gjøre noe med bekymringen vår, bør vi derfor ha både et individfokus og et systemfokus.

Flere studier viser at barn som vokser opp i hjem preget av rusmiddelmisbruk har forhøyet risiko for en rekke problemer og symptomer. Dette kan vise seg allerede når barna er små.

Les også: Barn i familier med rusmiddelproblemer

Barn sitter alene i trapp
Barn vil vise ulike tegn og signaler på at det strever. Tegn og signaler vil ha ulike årsaker, og må også forstås og ses i sammenheng med barnets alder og utviklingsnivå.

Barn i misbrukerfamilier vil kunne fortelle om og vise ulike tegn på at de ikke har det bra:

  • Magesmerter
  • Anspenthet i muskler
  • Hodepine/migrene
  • Tristhet/hemmethet og mimikkløshet
  • Konsentrasjonsproblemer
  • Enurese og encoprese (ufrivillig vannlating og avgang av avføring etter den alder da barnet normalt er renslig)
  • Motorisk uro
  • Tretthet
  • Karakterer og innsats på skolen varierer
  • Vansker med venner og sosial tilhørighet
  • Overytere/ overdrevet tilpasning/ overdrevet ansvarlig
  • Følelsesmessig labilitet

(kilde: Frid Hansen)

Når du få en magefølelse på at et eller annet ikke er som det skal med et barn, så ta den uroen på alvor. Skriv ned og loggfør din undring og bekymring så systematisk og konkret som mulig.

Her er noen punkter som kan benyttes i konkretiseringen av en bekymring:

  • Hva er det som gjør at du er bekymret?
  • Hva har du sett eller hørt?
  • Hva har vedkommende sagt eller gjort?
  • Er det noe i samspillet mellom barnet og foreldrene som gjør deg bekymret?
  • Er det noe i samspillet mellom barnet og andre barn som gjør deg bekymret?
  • Hvordan er barnets evne til å inngå i sosiale relasjoner?
  • Hvordan er barnets fysiske tilstand?
  • Hvordan er barnets selvtillit og oppfatning av egenverd?
  • Hvordan er barnets utvikling i forhold til alder?
  • Hvor lenge har du vært bekymret?
  • Hva har vært gjort med bekymringen til nå?

Etter at du har konkretisert bekymringen din, vil neste steg være å dele den med kollegaer/leder, samtale med barnet og samtale med foreldrene.

Hvordan vi samtaler med barn vil være avhengig av hvilken rolle vi har. Ansatte i barnehager og skoler, som møter barn hver dag, vil ha en annen tilnærming til hvordan samtale enn f.eks barnevernet og terapeuter.

Punktene under tar utgangspunkt i mandatet og rollen til ansatte i barnehager og skoler/SFO. Pedagoger skal ikke være terapeuter for barnet, men alle samtaler kan ha en terapeutisk virkning.

Snakk med barnet
Alt for ofte snakker vi om barn og ikke med barn, når vi har en bekymring. Skal vi kunne hjelpe barnet må vi snakke med det. For barn er delt smerte, halvert smert! Det er du som fagperson som må nærme deg barnet.

Ikke lov noe
Lov aldri et barn at du ikke skal si noe videre. Det er imidlertid viktig å møte barnet på dets redsel for at alt kan bli verre. Du skal heller ikke love at du ikke skal melde saken til barnevernet.

Bekreft og støtt
Når barnet begynner å fortelle, er det viktig å beholde en åpen og interessert atmosfære. Hva er det dette barnet er opptatt av og bekymret over? Bekreft og støtt barnet i hva det forteller. Du må også vise barnet at du tåler å høre på hva det forteller. Og du bør bruke tid og ikke handle for raskt (unntaket er mistanke om vold og seksuelle overgrep).

Gi barnet tid
Ta utgangspunkt i de observasjoner du har og det barnet forteller deg. Denne bekreftelsen må gjøres på en slik måte at barnet opplever at det ikke blir sviktet eller mistrodd. Det kan ta tid før barnet sier noe. Gi barnet den tiden. Tillit tar tid.

Konkrete eksempler på samtale med utgangspunkt i observasjoner og tegn hos barnet:
«Jeg ser at du er litt trøtt og sliten i dag. Var det vanskelig for deg å sove i natt?»
«Jeg ser at du er litt ukonsentrert i dag – hvor går tankene dine, lille venn?»
Fortsett der barnet stopper med å gi støtte. Så kan du spørre om mer. F.eks: «Vil du fortelle litt mer?» Eller «Hva skjedde så?» «Hva gjorde du da?» «Hvordan var det å være deg da?»
Hvis barnet blir stille: «Nå ble det jammen stille her. Jeg lurer på hva du tenker på?»

Parallellhistorier
Det kan være lurt å bruke bøker, filmer eller dikte opp historier som du kan benytte som utgangspunkt for en samtale. Og som barn vil kunne kjenne seg igjen i. Spør om barnet også har det sånn noen ganger? Generaliser for barnet. «Jeg kjenner mange barn som…. Jeg lurer på om du også har det sånn noen ganger?»

Oppsummer underveis
Oppsummer gjerne samtalen underveis for barnet. Da vil barnet kunne rette på, utdype eller fortsette samtalen. Når du ser at barnet ikke vil snakke mer kan du si det: «Vil du at vi skal slutte å snakke sammen nå?». Takk barnet for samtalen, og si hva som vil skje videre. Avslutt med et nøytralt tema for å lukke samtalen.

Film om viktigheten av å samtale med barn: «Se meg – snakk med meg»