Foredragsholdere Barnet & Rusen

Forsiden/Foredragsholdere Barnet & Rusen

Foredragsholdere Barnet & Rusen

Kari Kjos

Kari Kjønnås Kjos

Hun er innvalgt på Stortinget for Akershus FrP og har de fire siste årene vært leder av Helse- og omsorgskomiteen.

– Motivasjon til å starte med politikk fikk jeg fordi jeg ønsket å være med på å endre måten vi behandlet mennesker som sliter i hverdagen. Jeg ønsker å bidra til å så vekk måten samfunnet klientifiserer-  og få flyttet fokuset over på å finne enkeltmenneskets indre styrke, samt deres drømmer og talent. Det er lettere å løfte seg om fokuset flyttes fra alt som er vondt og vanskelig, til det som er bra, uansett hvor liten den positive delen er. Det er mange som sliter i vårt samfunn, så det har vært mer enn nok å ta tak i!  Må likevel innrømme at mitt hjertebarn har hvert rus og psykisk helse, skriver Kari Kjønnås Kjos til oss.

Susan Hart

Susan Hart er psykolog, specialist og supervisor i børnepsykologi og i psykoterapi, hun er selvstændig psykolog og har en baggrund i børnepsykiatri, familie- og voksen terapi. Hun har i løbet af de sidste 20 år udviklet neuroaffektiv udviklingspsykologi, som er en teori baseret på nyere hjerneforskning, ved at bygge bro mellem neurovidenskab og udviklingspsykologi. Hun er i disse år optaget af at udvikle vurderingsmetoder til at give den rette metode til den rette person ved at finde deres zone for nærmeste følelsesmæssige udvikling, hvilket hun bl.a. gør i samarbejde med testudviklingsforlaget Hogrefe og gennem et PhD-stipendiat, med forskning i resultaterne fra de nyudviklede vurderingsmetoder. Hun udvikler måder at omdanne det neuroaffektive koncept til praksis, bl.a. ved at udvikle forældre og børnetræningsprogrammer ud fra den neuroaffektive forståelse og gennem hendes omfattende foredrag, uddannelses- og workshop aktivitet. Hun har skrevet 14 bøger om neuroaffektiv udviklingspsykologi og psykoterapi, samt om traumer og dissociation.

Børns følelsesmæssige udvikling og tilknytning påvirkes gennem opvæksten af den uforudsigelighed, utryghed, manglende stabilitet og nærhed, der er forbundet med forældres rusmisbrug. Susan Hart vil vise, hvordan man kan støtte både forældres og børns personlighedsudvikling ved at have en viden om neuroaffektiv udviklingspsykologi, som er en integration af affektiv hjerneforskning, udviklingspsykologi og traume- og tilknytningsteori. Hun vil gennem de to udviklingsbaserede programmer Forældre på alle strenge, som er rettet mod forældregrupper, og NUSSA, som er rettet mod børnegrupper, vise vigtigheden af at vurdere den nærmeste følelsesmæssige udviklingszone og tilrettelægge interventionen ud fra ”What works for whom?”. Hun vil demonstrere, hvordan forælderens og barnets mentaliseringsevne har betydning for, hvordan man kan tilrettelægge en tilpasset intervention og gennem videoklip vise eksempler på intervention baseret på denne forståelse.
Ungdom

Forandringsfabrikken

Forandringsfabrikken lytter til barn og unge i barnevern, psykisk helsevern og på skoler over hele landet. Deres erfaringer og råd er med å gjøre systemene mer verdige og effektive.

Barn og unge er proffer på sitt eget liv, derfor tar vi de med som rådgivere i møte med departement, direktorat og på Stortinget. Slik gjør de gode og dårlige erfaringer om til gull.

Hva trenger vi når vi har foreldre som strever?

Hva hjelper og hva hjelper ikke?

Unge med erfaring som pårørende deler erfaringer og gir råd.

Guro Brekke og Annette Wolf El-Agroudi

Guro Brekke er psykologspesialist med fordypningsområde barn og unge. Hun har arbeidet i BUP, PPT, kommunalt lavterskeltilbud og ved Borgestadklinikkens Familie- og Skjermet enhet. Hun arbeider nå som fagsjef ved Borgestadklinikken.

Annette Wolf El-Agroudi er psykologspesialist med fordypningsområdet rus – og avhengighet. Hun har arbeidet i psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert behandling (TSB), og med lavterkseltilbud til barn og familier i kommunen. Hun arbeider nå som fagkoordinator ved Borgestadklinikkens poliklinikk i Skien. Hun er opptatt av tilknytningsteori og metode, og har ledet flere COSP-grupper i poliklinikken.

Presentasjonen vil omhandle oppsummering av kliniske erfaringer fra bruk av Circle of Security Parenting(COS P) DVD i arbeid med pasienter med rusrelaterte problemer. Vi tilbyr COS P i flere av våre behandlingsenheter, men hovedfokus vil være på erfaringer fra poliklinisk arbeid med pårørendepasienter og pasienter med avhengighetslidelser.

Circle of Security (COS), eller trygghetssirkelen på norsk, er en modell for å veilede foreldre i grunnleggende utviklingsstøttende omsorg. Modellen bygger på tilknytningsteori og omfattende forskning innen tilknytning. Det finnes flere ulike COS programmer. Vi omtaler her Circle of Security Parenting (COS P) DVD, utviklet av Kent Hoffman, Glen Cooper og Bert Powell. Dette er et manualisert psykoedukativt foreldreveiledningsprogram over åtte gruppemøter, som passer for foreldre med barn i alderen 0-10 år.

Ulike modeller av trygghetssirkelen brukes ofte i barne- og ungdomspsykiatri og i kommunal virksomhet som barnevern og helsestasjon. Modellene er mindre brukt i TSB og psykisk helsevern for voksne. Voksne som søker hjelp for egen del ofte sliter som foreldre, og et foreldreveiledningsprogram som Circle of Securety Parenting DVD kan være et viktig bidrag i en helhetlig behandling.

Frøydis Gullbrå

Frøydis Gullbrå har medisinsk embetseksamen frå 1997 og er spesialist i allmennmedisin frå 2009. Ho har sidan 2001 arbeidd som fastlege og sidan 2008 som kombinert fastlege og kommuneoverlege i Modalen kommune. Frå 2010 har ho hatt deltidsstilling som forskar ved Uni research Helse, allmennmedisinsk forskningsenhet i Bergen, og vart i 2012 tatt opp på doktorgradprogram ved Universitetet i Bergen med prosjektet: «Children as next of kin and the general practitioner. A qualitative study about the general practitioner’s opportunities to help». Avhandling blir innlevert vinter 2017. Frøydis Gullbrå er tilknytta fleire nettverk, mellom anna forskernettverk i BarnsBeste og Nordisk nettverk for forskning på barn og unge i allmennpraksis. Forskingsinteresser inkluderer sårbare barn, samarbeid i primærhelsetenesta, familiemedisin.

Presentasjonen vil omhandle kva fastlegar kan gjere for å hjelpe barn som har foreldre med rusproblem – ofte er det nødvendig med samarbeid med andre aktørar i helsetenesta. Barn som veks opp med foreldre som har rusproblem, har sjølv auka risiko for helseplager og psykososiale problem. Desse barna er ofte usynlege i hjelpeapparatet. Mange av foreldra har sitt første møte med helsetenesta hos fastlegen, og denne legen følger ofte pasient og familie over tid. Fastlegen har difor ei potensiell nøkkelrolle som hjelpar, men tida til legen er ofte knapp. Korleis kan vi som hjelparar utnytta kvarandre for at fleire barn kan bli sett og få hjelp?

Ida Billehaug, Bente M. Weimand, Elin Kufås og Anne Faugli

Ida Billehaug er organisasjonssekretær i organisasjonen Barn av rusmisbrukere-BAR, og har en bachelor i Kultur og Ledelse fra Handelshøyskolen BI.

Hun er ansvarlig for den frivillige gruppa i BAR, og har også egenerfaring som barn av rusmisbruker. Hun har med sin egenerfaring bidratt inn i forskningsprosjekt basert på tekster fra et anonymt online chatterom for barn av rusmisbrukere. Hun er medforfatter av rapporten til helsedirektoratet «Når lyset knapt slipper inn», som planlegges utgitt i 2017.

Bente M. Weimand er forsker ved fou-avdelingen i divisjon psykisk helsevern, Ahus. Hun er utdannet psykiatrisk sykepleier, og jobbet i mange år som høgskolelektor og førsteamanuensis innenfor området psykisk helse. Hun har i en ti års periode drevet med forskning om hvordan pårørende (voksne og barn) har det når noen i familien har psykiske helseutfordringer eller rusmiddelproblemer.

 

Elin Kufås er rådgiver kvalitet, Cand. polit., Asker DPS, Klinikk for psykisk helse og rus i Vestre Viken. Kufås er sosionom og har klinisk erfaring med arbeid med voksne personer med psykiske lidelser og/eller med rusmiddelproblemer. Hun har i en årrekke arbeidet med forebyggende familieintervensjoner og mestringsgrupper for barn og ungdommer som har foreldre med psykiske og/eller rusutfordringer (Beardslee og Solantaus). Hennes hovedoppgave for cand. polit – graden: «Det er tausheten som tynger» tematiserte hvordan barns liv kan påvirkes av foreldres psykiske lidelse.

Hun var koordinator i Vestre Viken HF for multisenterstudien om barn som pårørende.

Anne Faugli er barne- og ungdomspsykiater, PhD, og arbeider som forsker i BUPA, Klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken. Faugli har lang klinisk erfaring i voksne og barn- og unges psykiske helse, men de siste årene har hun arbeidet som forsker i forskjellige prosjekter med «barn som pårøredne» som tema. Bl.a. har hun sammen med Bente Weimand, Elin Kufås og flere, deltatt i arbeidet med multisenterstudien om barn som pårørende (Ruud og medarbeidere, 2015) og levekårsundersøkelsen om barn og ungdom som har forelder med rusmiddelproblemer (Kufås og medarbeidere, 2015).

Når lyset knapt slipper inn Om ensomhet, krenkelser og dramatiske mestringsmåter når barn er berørt av foreldres alvorlige rusmiddelproblemer.

Det anses som viktig at barn har trygge voksne å ty til når de vokser opp. I Norge har ca 70000 barn foreldre med moderat til alvorlig rusproblem, og ca 30000 har foreldre med alvorlig rusproblem. Barn med foreldre som har rusmiddelproblem er utsatt for en rekke utfordringer. I tidligere undersøkelser er har de beskrevet bl.a. svik og uforutsigbarhet fra voksne, lav tillit til voksne, ensomhet, egne psykiske problemer og egne rusmiddelproblemer. Mer enn 50% av de som mottar behandling for rusmiddelavhengighet har opplevd alvorlig rusmiddelproblem hos sine foreldre. I en multisenterstudie om barn som pårørende utført i Norge i 2015, kom det fram at det var vanskelig å rekruttere de barna som ble antatt å ha det vanskeligst. I  forskningsprosjekter som kan avdekke opplysninger som foreldrene eller andre med foreldreansvar, har egeninteresse i at ikke avdekkes, blant annet vold, omsorgssvikt eller andre overgrep fra nærstående voksne, kan det at barn må ha tillatelse fra sine foreldre for å delta i forskningsprosjekter hindre at deres stemme blir hørt. Foreldre med store rusmiddelproblemer ønsker kanskje ikke at barna skal svare på spørsmål om sin situasjon. Det er imidlertid svært viktig, både for å fremme barnets helse og velbefinnende, og i et samfunns perspektiv, å få barns egen opplevelse av sin virkelighet fram for å kunne legge til rette for identifisering og best mulig hjelp og støtte på et tidlig tidspunkt.

Denne kvalitative studiens hensikt var å utforske barn og unges erfaringer som pårørende til foreldre med rusmiddelproblemer basert på hva de forteller uten å måtte be om samtykke fra foreldrene. Vi har analysert tekster fra et anonymt chatterom for barn av rusmisbrukere og resultatene vil bli presentert og diskutert på konferansen.

Egil Nygaard

Egil Nygaard har ca 10 års klinisk erfaring med psykologisk arbeid med barn og ungdom med ekstra hjelpebehov. Han tok sin doktorgrad når han arbeidet ved Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress på et forskningsprosjekt om barn og familier som hadde opplevd tsunamien i Sørøst Asia i 2004. Han har blant annet arbeidet med offentlig utredning om drap i Helse- og omsorgsdepartementet og arbeidet med forskning rundt ungdom som var på Utøya under terroraksjonen 22. juli 2011.

Han var ansatt ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo og ved RBUP Øst og sør som post doc fram til 2016 i et forskningsprosjekt som følger opp ungdom som ble født av mødre som brukte heroin og/eller hadde blandingsmisbruk under svangerskapet. Dette mer enn 20 år lange oppfølgingsprosjektet er en videreføring av Vibeke Moe og Kari Slinning sitt doktorgradsarbeid om barn med prenatal ruseksponering (se f. eks. Moe & Slinning, 2001). Arbeidet videreføres i hans stilling som førsteamanuensis i forebygging på Psykologisk Institutt.

Presentasjonen vil vise resultater fra studien «Oppfølging i ungdomsalder: utvikling og hjernen». I ungdomsalderen (17-22 år) deltok 50 ungdommer født av mødre med rusmisbruk (heroin og/eller blandingsmisbruk) under svangerskapet og en kontrollgruppe på 48 ungdommer uten tilsvarende pre- eller perinatal risiko. De fleste av de ruseksponerte barna hadde neonatalt abstinens syndrom (78%) og ble plassert i foster- eller adopsjonshjem før et års alder (88%). Presentasjonen vil omhandle hvordan det går med ungdommene, for eksempel deres kognitive fungering, psykiske helse, og deres atferd i tillegg til hjerneanatomiske (MRI) forskjeller.

Presentasjonen vil ved siden av resultater fra denne ungdomsstudien også presentere resultater fra andre studier, og trekke noen linjer for videre klinisk og forskningsmessig arbeid.

For mer informasjon om studien, se prosjektets hjemmeside og beskrivelse i Cristin:

http://www.oslobrains.no/presentasjon/early-biomedical-risks/

https://www.cristin.no/app/projects/show.jsf?id=416679

Ivar Frønes

Ivar Frønes

Ivar Frønes er seniorforsker ved Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge, og Professor i Sosiologi ved universitetet i Oslo. Har publisert en rekke bøker og artikler om barndom, kulturanalyse, sosialisering og  livsløp. Siste bok  «The autonomous child: Theorizing socialization», (Springer 2016) Er en av to redaktører av verket “Det norske samfunn” (2016) og var den første redaktør av tidsskriftet Childhood.  Arbeider nå med et prosjekt om risikoindikatorer og barns utvikling.

Høyterskelsamfunn, utenforskap og  marginalisering

Det moderne kompetansesamfunn treffer barndom og ungdomstid mer enn andre aldergrupper; i høyterskelsamfunnets utdanningsmaraton øker risikoen for utenforskap og marginalisering.  I det gamle industrisamfunn bestemte ikke skolen om man falt utenfor, unge kunne ofte få den opplæring de trengte på arbeidsplassen. I kompetansesamfunnet legger barne- og ungdomstiden rammene for videre livsløp; når forsking finner sammenhenger mellom kjennetegn ved treårs alder og framtidig yrkesdeltagelse, kriminalitet og bruk av sosialhjelp, så er dette høyterskelsamfunnets dynamikk .

Høyterskelsamfunnet reiser flere grunnleggende spørsmål: hva kjennetegner marginaliseringsdynamikken og moderne utenforskap? Hvilke utfordringer bringer høyterskelsamfunnet for vår forståelse av oppvekst og sosialisering, og hvilke utfordringer møter skole, barnehage, helse- og sosialpolitikk?

Og har vi løsninger?

Carolina Øverlien

Carolina Överlien

Carolina Överlien, docent i socialt arbete, Stockholms universitet, och forsker II, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Oslo.

Carolina Överlien arbetar som forskare och universitetslektor och har i många år forskat om barn som växer upp med våld och övergrepp i hemmet. Hon disputerade 2004 med en avhandling om tvångsomhändertagna flickor och sexuella övergrepp, har jobbat för Rädda Barnen, Sverige, med frågor som rör våld och övergrepp mot barn, och leder för tillfället forskningsprojekt i Sverige och Norge som handlar om våld mellan unga i nära relationer (kjærestevold). Hon har publicerat ett stort antal artiklar i internationella och nationella vetenskapliga tidskrifter, skrivit två böcker, varit redaktör för boken ’Barn, vold og traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner’ utgiven av Universitetforlaget och arbetar för tillfället med en ny antologi ’Responding to Domestic Violence; Emerging Challenges for Policy, Practice and Research in Europe’ planerad utgivning 2017 av Jessica Kingsley Publishing, UK.

Våld i hemmet, barns strategier. Röster från barn på krisesenter.

Presentationen kommer ta sin utgångspunkt i två forskningsstudier där barn och unga som bor eller nyligen har bott på krisesenter/kvinnojourer blivit intervjuade om sin livssitution. I fokus står hur barnen själva beskriver hur de hanterar att leva med våld i hemmet och vilka strategier de utvecklar för att kunna navigera och överleva i sin vardag. Genom barnens röster får vi ta del av hur de, trots stor rädsla och andra sociala problem såsom missbruk och omsorgssvikt, skyddar sig själva, sin mor och sina syskon. Vi får också ta del av deras drömmar och förhoppningar för framtiden. Av huvudsakligt intresse är en sk. ‘strength based appoach’, där de teoretiska begreppen respons, motstånd och resiliens är centrala. Presentationen inkluderar också forskningsresultat från tidigare studier som visar hur många barn som lever med våld i hemmet, vilka konsekvenser och risker som finns för dessa barn, och diskuterar hur forskningsfältet har växt fram och dess position idag.

Marit Espelund

Marit Espelund

Marit Espelund har sin bakgrunn fra IT, læreryrket og musikk. Parallelt har hun jobbet på flere arenaer med barn i sårbare situasjoner. Hun har i mange år jobbet som beredskapshjem, det som barna selv vil kalle ventehjem. Marit virker også ut i mot barnekor med inspirasjonssamlinger og seminarer. Hun komponerer musikk, og har på sin utgivelse ”En som deg” fra 2017 laget et album som er skrevet med forståelsesrammen traumebasert omsorg og tilknytningsteori som bakgrunn. Hun har brakt pilarene fra teorien over til musikken. Hun brenner for å formidle hvordan musikken kan hjelpe oss spesielt i møte det som er sårt og vanskelig. Musikken finner veier inn dit hvor ordene alene ikke slipper så lett til. Marit har mange års erfaring med at barna ofte spør etter musikk selv. De bruker musikken til selvregulering. Det kan være i glade stunder, etter vanskelige samvær og opplevelser, eller for å uttrykke andre følelser. ”Hvorfor synger vi ikke mer i stedet for å prate”, sier Kristoffer som i dag er 27 år. Han har vokst opp i fosterhjem, og setter ord på at musikken hjelper han å skape ro i kaoset på innsiden.

Presentasjonen vil være bygget rundt dette hvordan musikk kan hjelpe oss i det daglige, både for den som bærer på de vanskelige historiene, og den som på andre siden skal være en støtte og hjelp. Marit vil flette sitt foredrag sammen med sang og eksempler fra den daglige samhandlingen med barn og ungdom. Marit berører temaer som tilknytning, relasjoner og menneskets behov for å kjenne tilhørighet og verdi. Vanskelige temaer som forkastelse, skam, skyld, ufrivillige brudd, det å ha mer enn en mamma m.m. Innimellom der sanger med lettere budskap der fokus er å se det som er bra rundt seg. Sangene setter ord på vanskelige følelser og har et sterkt budskap om håp i seg. Musikk kan være en fantastisk hjelp i tillegg til annen terapi og omsorg. Musikken hjelper også meg som omsorgsgiver til å hente opp det rette perspektivet og være raus med meg selv. Spesielt på dager hvor jeg ikke er den beste utgaven av meg selv.

Mer info:
www.maritespelund.no

Fred Rune Rahm

Fred Rune Rahm er lege, men jobber nå som seniorrådgiver i KoRus – Sør.

Han har mange års erfaring som lege fra allmennpraksis og spesialisthelsetjeneste (rus og psykiatri). I tillegg har han jobbet med bedriftshelsetjeneste og organisasjonsutvikling.

Kreativt verksted: Erfaringsutveksling der du kan løfte fram egne problemstillinger

Mer info kommer.

Lise Aarøe og Arne Kallekleiv

Lise Aarøe og Arne Kallekleiv jobber med personer, par og familier som har utfordringer knyttet til samspill. De er begge familieterapeut og sexolog, med bakgrunn bl.a. som hhv. førskolelærer og klinisk barnevernspedagog.

De jobber for Familievernkontoret Romerike og Kongsvinger og jobber freelance for kommuner og organisasjoner. Med seg har de erfaringskonsulenter som vil fortelle om egne opplevelser der modellen «Megisamspill» har vært benyttet.

Presentasjonen vil handle om Megisamspill-modellen, som er et resultat av møter med mennesker som har vokst opp i familier med utfordrende familiesamspill – voksne som er pårørende barn av psykisk syke, rusmisbrukere og/eller voldelige.

Megisamspill-modellen bidrar til å forstå sammenhengene mellom barnelivet og voksenlivet og gir en felles referanseramme i arbeid med familiene og et eventuelt hjelpeapparat.

Betydningen av å være barn i en familie der det meste av oppmerksomheten er rettet mot en syk mor, far eller et søsken er undervurdert.
Konsekvensene kan være dramatiske, og voksenlivet vil for mange bli preget av opplevelsene.
De uunnværlige strategiene vi utviklet som barn fungerer ikke sammen med en partner i voksenlivet. For at parforholdet skal være et godt sted for begge, er det nødvendig å utvikle samspillsmønster som ivaretar jeg-og-du, og som styrker parforholdet.

Parkurset ”Det er ikke deg det er noe galt med” er gjennomført for flere grupper i regi av Familievernkontoret for Romerike og Kongsvinger. Vi benytter også modellen i individuell terapi og parterapi, samt i tverrfaglig samarbeid om barn i kommunen.

Megisamspill-modellen er evidensbasert og bygger på narrativ teori, systemisk teori med særlig vekt på strukturell familieteori, tilknytningsteori i tillegg til forskning og mange års erfaring fra arbeid med pårørende.

Teaterstykket «Ultimatum», Holbæk teater

I Ultimatum står far (Henrik Halby) og datter (Julie Halby) for første gang nogensinde på scenen sammen for at fortælle den hudløst ærlige beretning om et liv og en familie, der gik i stykker. Men også en familie, der har fundet livet og hinanden igen – på grund af et ultimatum…

ULTIMATUM

Stærkt dokumentar-teater om alkoholmisbrug i familien

«Kære far. Du må forstå, at jeg hader dig, når du er fuld.»

Det er nu tolv år siden, at Henrik Halby stoppede sit misbrug. Han var afhængig af alkohol og hårde stoffer. En afhængighed der ødelagde, ikke bare en voksen mand, men en familie og relationer til venner og kollegaer. Med flere selvmordsforsøg kunne historien være endt brat, hvis ikke det var for et brev. Et brev fra hans egen datter.

 

Medvirkende: Henrik Halby og Julie Halby

Instruktion: Hansen & Kristensen

Produktion: Holbæk Teater

 

Se trailer på

http://youtu.be/SSHUs3q6hx0

 

Se indslag fra TV2 ØST på

http://youtu.be/2EPaiGwAhLE

Gro C. Løhaugen og Jon Skranes

Phd Gro CC Løhaugen, nevropsykolog, leder RK-MR og Professor Jon Skranes, barnelege i RK-MR HSØ

Gro CC Løhaugen er utdannet psykolog og spesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har erfaring fra arbeid i PPT og har siden 2002 jobbet i Habiliteringstjenesten for barn og ungdom ved Sørlandet sykehus i Arendal. I 2011 avla hun sin doktorgrad ved medisinsk fakultet NTNU som omhandlet hjerneutvikling og kognitiv funksjon hos unge voksne født for tidlig. I 2015 ble hun leder for skandinavias første kompetansetjeneste for barn med russkade. Tjenesten dekker hele helse sør-øst og er lokalisert til sykehuset i Arendal. Hovedoppgavene til kompetansetjenesten skal være å innhente, systematisere og videreformidle kompetanse om diagnostikk, utredning og oppfølging av barn og ungdom (0-18 år) med medfødt russkade. I tillegg har tjenesten et klinisk tilbud til barn fra HSØ knyttet til utredning, diagnostikk og intervensjonsplanlegging. Løhaugen har siden 2007 undervist i samarbeid med Helsedirektoratet og KoRus Sør om barn med russkade for første- og andrelinjetjeneste.

 

Jon Skranes er barnelege og ansatt som overlege i 50% stilling i RK-MR, i tillegg til sin lederfunksjon i HABU-Arendal. Skranes er lege utdannet ved UiO med spesialisering innen pediatri fra St Olavs hospital i Trondheim. Skranes har sin doktorgrad fra NTNU og var ansatt i hovedstilling som professor I i medisin (barnenevrologi og habilitering) ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer, Det medisinske fakultet ved NTNU fra 2006-2015, inntil han flyttet tilbake til Sørlandet høsten 2015 for å arbeide i RK-MR og HABU. Han har fortsatt en bi-stilling (10%) som professor II ved NTNU, og som forskningsveileder i Forskningsenheten ved Sørlandet sykehus. Skranes har en omfattende vitenskapelig produksjon som inkluderer mer enn 100 publiserte vitenskapelige artikler som blant annet omhandler tidlig hjerneutvikling og oppfølging av barn med lav fødselsvekt med særlig fokus på sammenhengen mellom klinisk funksjon og hjernefunn vurdert ved kvantitative bildeteknikker ved bruk av hjerne-MR.

Plenumsforelesning:

Barn med FASD – hvem er disse barna?

  • Klinisk bilde og forekomst
  • Utredning og diagnostisering
  • Komorbiditet og tverrfaglig utredning

 

 

Parallellsesjon:

Tiltak i hjem, barnehage og skole for barn med FASD basert på praksiserfaring og nyere forskning.

Vilde Reichelt

Vilde Reichelt er lektor og religionshistoriker utdannet ved UIO.  Hun har siden 2007 vært ansatt som fagkonsulent i Kirkens Bymisjon på PMV- flerkulturelle senter for helse, dialog og utvikling hvor hun bl.a. har utviklet og ledet diverse prosjekter . Fra 2011-13 ledet hun et forebyggende prosjekt rettet mot khat og khatmisbruk blant menn med bakgrunn fra Somalia. Et prosjekt som de siste årene har utviklet seg til å omfatte forebygging av  rus blant minoritetsgrupper i Oslo. Hun er videreutdannet foreldreveileder (ICDP)  og PMV har i samarbeid med Kirsti Foss på Enerhaugen familievernkontor gjennomført ICDP grupper som har fokusert spesielt på forholdet mellom foreldre og ungdom og forebygging av faktorer som kan føre til skadelige brudd mellom foreldre og barn. Senteret har også et velfungerende tilbud  for unge menn fra 17-25 år med bakgrunn fra Somalia, som kombinerer fotball, samtalegrupper og kursing med tematikk rundt rus, rusmisbruk og hjelpeapparat. I tillegg til dette har vi et økt fokus på minoritetskvinner og rus, og har opprettet et mannshus hvor vi i mars 2017  avsluttet vårt første rusforebyggende kurs.

PMV er et dialogsenter hvor brobygging på tvers av kulturelle forskjeller står sentralt.

Reichelt vil i innlegget belyse erfaringer  hun har hatt i dialog rundt sensitive temaer, og reflektere over dette i et minoritetsperspektiv. Hun vil komme inn på hva hun tenker fremmer og hindrer en god dialog og vise til styrker og  svakheter ved en kultursensitiv tilnærming. Religion og rus vil i denne sammenheng bli tematisert.

Hun vil gi noen konkrete eksempler på rusutfordringer hun ser i møte med sitt arbeid, og hvor viktig det er å fokusere på foreldre i forebyggende rusarbeid rettet mot ungdom.

Jofrid Sætrevik og Grete Kulild

Jofrid Sætrevik er jordmor og har erfaring fra arbeid på fødeavdelingen, men mest fra arbeid med gravide, både i svangerskapsomsorgen i kommunen og ved Kvinneklinikken i Bergen. Siden 2006 har hun arbeidet som koordinator for forsterket helsestasjon «Rusfri start på livet» i Bergen. Som jordmor ved «Rusfri start» opplevde hun ofte at fedrene fikk lite eller ingen hjelp for sin rusavhengighet. Den gravides fokus og bekymring ble rettet mot barnets far, noe som kunne forstyrre tilknytningen til barnet i magen. Dette førte til et ekstra engasjement for mer hjelp til rusmestring og behandling også for vordende fedre og resulterte i prosjektet «Rusfri start for hele familien».

Grete Kulild arbeider som helsesøster ved forsterket helsestasjon «Rusfri start på livet» i Bergen. Hun er sertifisert ICDP veileder, og har tidligere arbeidet ved Bergen Mødrehjem. Grete har lang erfaring i oppfølgingen av barn født av kvinner i LAR og av barn i familier med rus og andre ulike belastninger. Grete har vært engasjert i arbeidet rundt rapporten «Rusfri start for hele familien». Hun har bl.a. deltatt i fokusgruppeintervjuer og med rapportskrivingen samt bidratt inn med faglig kompetanse og engasjement.

Økt innsats overfor rusavhengige fedre tilknyttet forsterket helsestasjon i Bergen.

Prosjektet «Rusfri start for hele familien» bygger på resultater fra fokusgruppeintervju med mødre og fedre som er, eller har vært tilknyttet ”Rusfri start på livet” (Rusfri start). Dette er et forsterket helsestasjonstilbud for gravide og småbarnsforel­dre som har hatt eller har en rusavhengighet. Tilbudet omfatter hele Bergen kommune.

Rusfri start erfarer at vordene fedre/fedre får lite eller ingen hjelp for sin rusavhengighet. De har manglende kjennskap til aktuelle hjelpetiltak. Mye av kvinnens fokus og bekymring rettes mot barnets far, noe som kan gå utover hennes tilknytning til barnet, både under svangerskapet og etter fødsel. Begge foreldres funksjoner kan derved forstyrres. Dette bekreftes også av flere forsknings­baserte undersøkelser. På bakgrunn av dette ble det tatt initiativ til planlegging av prosjekt ”Rusfri start for hele familien”. Prosjektet hadde til hensikt å tilrettelegge for at fedre får et likeverdig tilbud med mødre fra tidlig i svangerskapet. I prosjektets planleggingsfase var det derfor viktig å ivareta kjønnsperspektivet, samt at brukerne selv fikk muligheten til å definere sine behov. Deres behov ble synliggjort gjennom fokusgruppeintervju.

Rapporten synligjør foreldrenes erfaringer med kommunale tjenester, tverrfaglig samarbeid, og spesialisthelsetjenester. På bakgrunn av deres erfaringer og uttalte behov har Rus­fri start til slutt i rapporten, gitt sine anbefalinger når det gjelder oppfølging og samarbeid for at rusavhengige fedre skal få et tilbud som er bedre tilpasset den enkeltes behov. Rapporten henvender seg til fagpersoner i kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester. Den er også ment å brukes som dokumentasjon, utforming av tiltak, samt søknad om midler til prosjektet ”Rusfri start for hele familien”.

Helsesøster og jordmor fra Rusfri start vil presentere noe av det arbeidet som er gjennomført i prosjektet, ulike utfordringer, og hva de har fått til på bakgrunn av dette utviklingsarbeidet. De ønsker også å presentere igangsatte tiltak.

Paul Leer-Salvesen

Paul Leer-Salvesen har bakgrunn som fengselsprest, forfatter og voldsforsker. Han har en doktorgrad i kriminologi og rettsfilosofi og er professor i etikk og teologi ved Universitetet i Agder. Han har skrevet skjønnlitteratur og faglitteratur og har vært spesielt opptatt av temaer som skyld, straff, tilgivelse og forsoning. Han har i flere arbeider intervjuet gjerningspersoner og ofre og skrevet om deres erfaringer med bearbeidelse av skyld og traumer. Hans mest sentrale bøkene til disse temaene er: Menneske og straff Universitetsforlaget 1991, Tilgivelse Universitetsforlaget 1999, Skyld Verbum 2002, Forsoning etter krenkelser Fagbokforlaget 2009, Voldens ansikter – en dialog om ondskap, ansvar og håp (sammen med Yngve Hammerlin) Cappelen Damm 2014.

Mer info kommer.